på tide.

min elskling, min gamle nokia har levd i tre og et halvt år. det vil si at den er langt over 100 i mobil levealder. da var det kanskje ikke så rart at den begynte å tulle. ville ikke snakke med simkortet, slo seg av uten noen grunn osv. den har vært en fantastisk telefon, og jeg har knyttet meg veldig til den. har jo tross alt hatt den siden jeg gikk i 10. klasse. og det er jo faktisk et helt liv siden. bildet viser hvordan den så ut helt ny. men siden i fjor sommer, under norogaukene, har den vært tapet sammen på forskjellig vis, i og med at skjermen har vært på nippet til å falle av ganske mange ganger. og det har vært en sprekk i skjermen siden sommeren før jeg starta på vgs. men det har vært en fin telefon, og hadde det ikke vært for at den er blitt så utrolig upålitelig, ville jeg nok hatt den mye lengre. i går ettermiddag hadde den avvist simkortet 5 ganger. og da visste jeg at det var på tide med en ny. det har vært min plan ganske lenge, å kjøpe meg en ny altså. har sett meg rundt, på flipp-opp-telefoner, telefoner med fancye duppedingser og telefoner som man kan spille musikk på. men ingen hadde det jeg ville ha: raske reaksjoner, behagelige taster og enkel å forstå seg på. før usa-turen spurte jeg i en telebutikk hvilken av de nymotens mobilene som var mest lik min gamle. nokia e50 fikk jeg til svar. så her gikk jeg og tenkte på det i godt over en måned, ikke hele tiden altså, men nok til at jeg fant ut at det var den jeg ville ha. i går dro vi ned på obs og kjøpte denne mobilen. fin, smal sak som forhåpentlig vis er en god etterfølger etter min elskling.

jepp, det var det.